norsk rock kap. 1

Det finnes mennesker som savner Knutsen&Ludvigsen og Prøysen. Det finnes til og med mennesker som savner forbudstiden. Det finnes mennesker som ikke husker når de sist frivillig oppsøkte en platebutikk for å sjekke ut den siste norskpråklige platen. Det finnes mennesker som sier yes, når de mener nei.

En gang fantes en type mennesker som kalte seg Dagdrivergjengen. De holdt seg mest for seg selv. Inntil en varm sommerdag for lenge siden. Da dristet de seg ut fra den kalde kjelleren sin, satte seg på bussen som fraktet dem til Elses ro, og formulerte et par overstadig pretensiøse statutter. "Vi skal lese dem teksten," sa Dagdrivergjengen, mens de nippet til en flaske solo. På deling.

Men så. En dag skjedde noe. Dagdrivergjengen fikk en rar melding på telefonsvareren. Det var Knut. Han sa at han syntes Dagdrivergjengen skulle gi ut plate, og at han kjente opptil flere som var tilbøyelige til å kunne mene det samme. Men Dagdrivergjengen kommer aldri til å gi ut plate, det kommer norsk rock til å gjøre. En helvetes hardtslående jævel av en plate. Pussig hvordan noe som var så rart og søtt, plutselig kan snu og bli stort og stygt.